Vi har mottatt et ferskt reisebrev fra Ann-Katrin («Anki») Stensdotter som er fysioterapeut, professor ved NTNU og et engasjert medlem av NepaliMed Norway. Hun har nylig vært i Nepal med sine kolleger, Anne Kristin Wanvik og Kathrine Rømmen.
Jeg våkner av at morgenlyset stikker meg i øyene. Ut gjennom vinduet er himmelen uendelig blå. Så rister det litt og det blå blir grå. Snø. Vi lander på Gardemoen. For nesten en uke siden, rett etter påske, ved denne tiden fløy vi inn over Kathmandu-dalen. Er man heldig, ser man Himalaya når man flyr inn. Først kommer man inn over Tarai – slettelandet mot India, og så svinger man inn over fjellkjeden i sør som reiser seg så høyt at man kunne strekke ut hånden og klappe sauene som går der nede.
På flyplassen råder det vanlige kaoset og det tar oss to timer før vi er ute i den andre enden, der vi på parkeringen i vanlig ordning blir «hjulpet» med bagasjen av portere som vi ha dollar. Vi gir dem noen rupies, og da blir de misfornøyde.
Reisen denne gangen er via ERASMUS World. Vi er tre fysioterapeuter fra NTNU som skal besøke Kathmandu Medical College (KMC) og fysioterapeututdanningen ved Kathmandu University School of Medical Science (KUSMS) som har campus knyttet til Dhulikhel Hospital (DH).
Ved vårt besøk på KMC finner vi to av våre studenter som er i praksis. To andre gjør praksis på daghjem for barn med cerebral parese. CP er vanlig i Nepal. Bare 20 % av kvinnene føder på sykehus, noe som er anbefalt dersom kvinnen er liten, dvs kortere enn 137 cm. Jeg holder foredrag om hjernens plastisitet. Studentene viser oss en filmsnutt av en gutt med CP. Han tar en, to, tre – hele 14 skritt, før han med et stort smil blir fanget opp av en av våre studenter. Han har lært seg gå denne uken. Han er fire år.
Vi bor som vanlig i bydelen Pátan, et steinkast fra det gamle kongepalasset og tempelplassen. Oppbygging etter jordskjelvet for nesten nøyaktig to år siden går fint framover. Etter en par dager i Kathmandu reiser vi til Dhulikhel, knappe tre mil østover og nære 300 meter oppover, fra 1400 til nesten 1700 meters høyde. Her kan vi puste uten å få munnen full av støv. Kathmandu var enda mer støvete enn vanlig. De driver med å grave opp gatene for vannledninger. Vi tror det blir bra.
I Dhulikhel bor vi som alltid på Lodgen. Det blir et kjært møte. Her føler vi oss hjemme. Vi hadde sett for oss en økologisk kaffe i Stupa Garden når vi kom frem, men alle møblene var borte! Forklaringen var at sommeren, som nå skulle ha vært her, mer lignet på monsuntiden. Kveldene gav oss spektakulære lyn-forestillinger og dundrende torden som nesten druknet i lyden av voldsomme regnbyger. Vår tur til Namo-Buddha på ukens eneste fridag – som i Nepal er lørdag – ble innskrenket til de tusen trappetrinn opp til Kali-templet. Med paraply. Det ble nesten en tropisk opplevelse mellom byger og solstek. Etter en tur i Gamlebyen der husene støtter hverandre, rakk vi så vidt komme oss inn på Moonlight Café. Jeg passet på å spise bøffel-momos – man kan ikke besøke Nepal uten å spise momos!
Vi fikk også til et besøk hos Sharmila. Hun er sykepleie og var med fra starten i oppbygginga av DH. Hun driver gjestehus for studenter og alle som bott der snakker varmt om hun. Hun driver også et barnehjem og er i ferd med å bygge enda ett hjem for ensomme barn. Det er mange. Død i barneseng er fortsatt vanlig i Nepal.
Vi hadde travle dager på KUSMS. Studentene var et under av disiplin og vi fikk god kontakt med dem. Vi besøkte fysio-klinikken ved DH som ligger i et helt nytt bygg. Fysioterapi er stort sett noe som skjer på sykehus, men klinikken har – foruten poliklinikk – også åpen klinikk på ettermiddagene. Det har skjedd mye siden vårt første besøk for fem år siden. DH har nå elektronisk registrering av innkommende pasienter og det ligger godt an til elektronisk journal. Det går fort fremover nå. Dr. Ram, sykehusets gründer, viste i morgenmøtet (der nye pasienter og hendelser siste 24 timer rapporteres) sin støtte for samarbeidet innen fysioterapi mellom NTNU og KUSMS, DH. Fysioterapi trengs i Nepal. KUSMS har landets eneste utdanning og bachelor i fysioterapi. KMC ønsker også å starte en utdanning, men vi ser at dette ligger et stykke frem i tiden. Men rektor Chanda Karki er ivrig på å få det til.
Snø – vi lander. Vi kommer tilbake – Nepal.
—
Anki og Anne Kristin har vært i Nepal fire-fem ganger før. Anne Kristin har ansvar for mobilitet, mens Anki sin oppgave er forskningssamarbeid. Kathrine var nå med for første gang. Hun er fysioterapeut og studieprogramleder ved fysioterapeututdanningen ved NTNU.