Kari Risnes i NepaliMed Norway har skrevet et reisebrev fra et besøk til Gaurishankar Hospital. Sykehuset ligger langt inne i fjellene mot Tibet, og er det eneste sykehuset som kan tilby livsviktige, akutte operasjoner i et område med 400 000 innbyggere.
Vår samarbeidspartner Dhulikhel Hospital, som overtok driften i fjor, har bedt NepaliMed Norway om hjelp til å sikre driften av dette sykehuset. NepaliMed Norway har besluttet å respondere positivt på henvendelsen. Derfor besøkte Kari Risnes Gaurishankar i januar, for å undersøke situasjonen og avklare hvordan NepaliMed Norway best kan bidra.
I reisebrevet beskriver hun hvilket utstyr som er aller viktigst å få på plass. Gaurishankar må drive under meget sterke begrensninger, og Kari Risnes blir vitne til en tragedie som følge av den krevende situasjonen.
Reisebrev: NepaliMed Norway støtter sykehus i jordskjelvrammet område
Dhulikhel Hospital har bedt NepaliMed Norge om hjelp til å sikre drift av et sykehus i Dolakha-provinsen. Dette er i et av de hardest rammede områdene etter jordskjelvet i 2015. Gaurishankar Hospital ligger ved provinshovedstaden Charikot, dypt inne i fjellområdene mot Tibet. Dette sykehuset er det eneste sykehuset som kan tilby livsviktige tjenester som for eksempel keisersnitt og andre akutte operasjoner, i et område med nærmere 400 000 innbyggere.
Dhulikhel Hospital overtok i desember 2015 driften av det allerede nedslitte sykehuset som fikk betydelige skader under jordskjelvene i fjor vår. Siden da har de jobbet med å få en plan for å bygge sykehuset opp igjen og for å få tak i utstyr som kan sikre livsviktige helsetjenester for lokalbefolkningen. Området er vanskelig tilgjengelig, det nærmeste større sykehuset er i Dhulikhel, nesten fire timer unna med bil, på til dels dårlige og farlige veier.
Gaurishankar Hospital
Vi besøkte Dolakha og Gaurishankar Hospital i slutten av januar, i forbindelse med besøk til et forskningsprosjekt ved Dhulikhel Hospital.
Sykehusets gamle jeep tok oss dit via svingede veier opp og ned fjellsider og over fjellpass opp mot 3000 meters høyde. Ødeleggelsene etter jordskjelvene er åpenbare.
Fjellsidene er alternerende nakne med dype og brede renner etter jordskred som har gått gjennom små boligområder; til dels er de dekte av midlertidige blikkskur og telt, tett i tett, så det minner mest om flyktningeleirer.
Folket som tidligere bodde nede i dalen nær elven og dyrkbar jord har søkt seg opp på toppen av åsene av frykt for nye jordskjelv. Vi var der i januar og det var svært kaldt for folket som fortsatt bor i provisoriske blikkskur. Gjenoppbyggingen ser ikke ut til å ha begynt.
Tragedie gjør inntrykk
Vi hadde vært ved sykehuset i ti minutter da en motorsykkel med en ung mann ankom i rasende fart. I armene hadde han en liten bylt, sin nyfødte sønn innpakket i et lite pledd. Han var kald og livløs, født ved et «fødesenter» uten noe utstyr til gjenoppliving for femten minutter siden. Vi startet umiddelbart gjenoppliving, men livet sto ikke til å redde. Dette er ikke dagligdags for oss og gjør sterkt inntrykk, men her er dette hverdagen. Helsetilbudet er svært sparsomt, avstandene er lange, det er få helsearbeidere i området og de har svært lite utstyr å hjelpe seg med.
Begrensete ressurser
Ved Gaurishankar Hospital jobber det en «seniorlege» og 2-3 «juniorleger» sammen med 20 paramedics, sykepleiere og assistenter. De har 25 senger, behandler omlag 40 pasienter hver dag og det er 60 fødsler i måneden. Det mest vanlige er skader, infeksjoner og KOLS. Da vi var der hadde de unge jenter innlagt både med alvorlig tuberkulose og HIV. Det gjøres og en del kirurgi, men under forferdelige forhold. Sykehuset er det eneste i området med 400 000 mennesker som kan utføre keisersnitt og annen akutt kirurgi.
Ved operasjoner gjør «seniorlegen» alt alene, bare ved hjelp av en assistent. Han bedøver pasienten selv (narkose), men har ikke narkoseapparat som virker så pasienten må håndventileres av assistenten. Det finnes ikke noe overvåkningsutstyr, det eneste man gjør er å føle pulsen til pasienten og måle et blodtrykk av og til. De har en tid hatt en anestesilege der, men det hadde ikke nå. Operasjonsbordet er falleferdig, og kan ikke beveges ved behov. Operasjonslampa er som en «måneskinnslampe», og steriliseringsutstyret av en slik utgave vi ikke har sett i Norge på mange ti-år. Strømmen går ofte. De har nød-aggregat, men det er og ustabilt så i perioder er man helt uten strøm inne på operasjonsstua, noe som er svært farlig for pasienten som opereres. Dhulikhel Hospital har tatt over driften av sykehuset og har sørget for bedre bemanning. De holder og på med å renovere lokalene sykehuset er i, som har skader etter jordskjelvene. Planen er å bygge et nytt sykehus som står ferdig om to år. I mellomtiden leier man nabobygget som i dag er en øyeklinikk som står nesten tom.
Ma
nglende utstyr
Men de har stor mangel på utstyr.
Det som er viktigst å få på plass er røntgenapparat, narkoseapparat, overvåkningsutstyr, strømaggregat, operasjonsbord, operasjonslampe og ultralydapparat til svangerskapsomsorg (sjekke fostervekst og ikke minst for å se etter hjerterytme hos barnet før og under forløsning).
Dhulikhel Hospital har overtatt driften av Gaurishankar Hospital. I utgangspunktet var det 35 ansatte. Alle ansatte fikk tilbud om å fortsette og nyansettelse ved DH, noe som 28 personer takket ja til. De behandler cirka 40 pasienter hver dag. Sykehuset har 25 senger. Da vi var der var det omtrent 15 innlagte pasienter. Det tar imot omtrent 60 fødsler per måned.
De driver med mye forskjellig. De er de eneste som kan gjøre keisersnitt og andre intervensjoner under og etter forløsning i området.
Vi fikk se den statlige helseposten som er under en kilometer unna. Det er et stort bygg. Der er de fleste fødsler per i dag, men alle komplikasjoner må til Gaurishankar Hospital, det så vi med egne øyne da de kom kjørende med motorsykkel med en livløs nyfødt. Det var ingen på helseposten med kompetanse til å bistå dem…. så de transporterte den i 12 minutter før de kom fram til Gaurishankar Hospital – dessverre for sent.